Når livet ikke går etter planen

Refleksjoner fra Thumbi Yoga & Refleksjonsretreat i Vietnam 2026

I skrivende stund sitter jeg fortsatt i nydelige Vietnam, og har nettopp tatt avskjed med noen av deltakerne på Thumbi Yoga & Refleksjonsretreat – et samarbeid med reisearrangøren Norsk Tur i Kristiansand.

Det som skulle bli en vakker og fordypende reise, ble også noe langt mer uforutsigbart enn noen av oss kunne sett for oss. På mange måter ble det en opplevelse helt utover det vanlige. Ikke bare på grunn av stedet, menneskene, praksisen og innholdet i retreatet – men også på grunn av det som plutselig skjedde rundt oss.

Vi reiste fra Oslo 23. februar og startet retreatet med noen dager i Ho Chi Minh, tidligere Saigon. Der lot vi sansene få våkne litt først. Vi tok inn en helt annen kultur, et helt annet tempo, lukter, lyder, varme, trafikk, liv. Det var en fantastisk start. En sånn start som gjør at vi gradvis løsner litt fra det vante og åpner oss for noe nytt.

Deretter reiste vi videre til Mui Ne og vakre Sunny Beach Resort & Spa. Her skulle vi tilbringe sju døgn i det jeg kaller boblen – et rom litt utenfor hverdagen, hvor vi kunne få synke dypere inn i oss selv gjennom yoga, meditasjon og refleksjon. Temaet for retreatet var: Hva begrenser deg i livet?

Det er et stort spørsmål. Og ofte et sårt spørsmål. For det handler jo ikke bare om tid, jobb, økonomi eller ytre omstendigheter. Det handler også om det som lever inni oss. Gamle erfaringer. Gamle mønstre. Gamle følelser. Alt det som en gang hjalp oss å håndtere livet, men som senere kan bli det som holder oss fast.

Allerede den andre morgenen kom beskjeden om angrepet på Iran.

Det skapte naturligvis bekymring. For noen vekket det også gamle minner om krig, flukt og utrygghet. Det var enda noen dager til vi skulle reise hjem, og vi forsøkte å holde fokus på det vi faktisk kunne gjøre noe med: øyeblikket her og nå. Pusten. Kroppen. Fellesskapet. Det indre arbeidet. Temaet vårt fikk plutselig en ekstra dimensjon.

For når jeg sier refleksjonsretreat, så handler det ikke bare om å tenke over ting, snakke litt sammen og sette noen ord på det. Det går mye dypere enn det. Når vi ønsker å endre livet vårt, livskvaliteten, helsen, retningen, livsgleden eller vitaliteten, må vi ofte søke bakover. Ikke for å grave for gravingens skyld, men for å forstå. For å se hva som har formet oss. Hva vi bærer med oss. Og hvordan det fortsatt lever i kroppen, i nervesystemet, i reaksjonene våre, i måten vi møter livet på.

Det ble mange sterke indre prosesser gjennom disse dagene. Aha-opplevelser. Erkjennelser. Tårer. Lettelse. Gamle følelser som fikk komme opp og bevege seg. Følelser som kanskje har satt seg i kroppen over lang tid og bidratt til både mentale og fysiske ubalanser.

Og nettopp når gruppen hadde vært gjennom mye, og mange kjente at de hadde landet i seg selv på et nytt sted, kom neste beskjed:

All flytrafikk via Midtøsten ble stengt på grunn av situasjonen med Iran. Hjemreisen vår ble plutselig utsatt på ubestemt tid.

Det er i slike øyeblikk vi virkelig får møte oss selv.

For det skjer noe i oss mennesker når tryggheten vakler. Når vi ikke vet. Når vi ikke har oversikt. Når vi ikke får kontroll. Da kan det fort bli uro på innsiden. Frykt. Frustrasjon. Sinne. Bekymring. Tanker som går i alle retninger. Familie hjemme blir redde. Noen blir utålmodige. Andre blir stille. Tankene går til jobb, forpliktelser, barn, avtaler, ansvar. Og alt dette er jo menneskelig. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at noe i oss trigges når bakken under oss plutselig kjennes mindre stødig.

Ikke nødvendigvis bare fordi situasjonen i seg selv er dramatisk, men fordi slike situasjoner også kan vekke liv i gamle spor i oss. Gamle opplevelser av utrygghet, avmakt, tap av kontroll, redsel for hva som skal skje. Det er ofte da vi ser hvor mye av livet vårt som egentlig styres av noe eldre enn det som skjer akkurat nå.

En av de største utfordringene i livet er kanskje nettopp dette: å flyte med livet og det det bringer, i stedet for å stritte imot med hele oss. Det høres så fint og enkelt ut når vi sier det. Men når vi står midt i det uvisse, da kjenner vi hvor krevende det faktisk er. Når vi ikke kan få svar. Når vi ikke kan planlegge oss ut av det. Når vi ikke kan fikse det. Da kan det toppe seg godt inni et menneske.

Og samtidig var det nettopp her retreatet fortsatte å jobbe i oss.

Vi jobbet videre med å møte øyeblikket. Med å kjenne etter. Med å romme reaksjonene i stedet for å løpe fra dem. Med å se forskjellen på det som faktisk skjer, og det gamle som vekkes inni oss av det som skjer.

Vi forsøkte også å holde fast i det som faktisk var sant:
At vi var trygge.
At vi befant oss på et godt sted.
At vi ikke satt midt i en krigssone eller på en flyplass i kaos.
At Norsk Tur jobbet døgnet rundt for å finne løsninger i en situasjon som for mange reiseaktører må ha vært nesten umulig.

Og akkurat det vil jeg virkelig få sagt: Norsk Tur har vært helt fantastiske. De har stått i dette med oss hele veien og gjort absolutt alt de kunne for å få folk hjem. Jeg vet at det også har stått om situasjonen i media, og mange hjemme har vært bekymret. Det har jeg stor forståelse for. Når man står på utsiden og ser bruddstykker, er det lett å kjenne på både frykt og frustrasjon.

Hotellet vårt har også vært helt nydelige. De spør hver dag om vi har fått fly. De smiler, viser omsorg, og gleder seg oppriktig med oss når noen endelig får reise. Sånne små ting betyr mye. Vennlighet gjør noe med oss. Et smil gjør noe med et menneske under press.

Nå, åtte dager etter planlagt hjemreise, reiser deltakerne hjem i puljer på ulike ruter. Vi tar farvel litt etter litt. Noen drar i dag. Noen i morgen. Siste gruppe reiser mandag.

Og i løpet av disse ekstra dagene har vi blitt enda bedre kjent med hverandre. Vi har grått. Ledd. Vært frustrerte. Kjent på lettelse. Vi har sett nye sider i oss selv og i hverandre. Og vi har, enda en gang, fått nye perspektiver.

Det er rart med livet sånn. Noen ganger gir det oss akkurat det vi hadde sett for oss. Andre ganger river det opp manuset og sier: “Nei, kjære venn, nå blir det en annen læring.”

Og selv om ingen av oss ville valgt usikkerheten, ventingen og alt det ekstra dette har ført med seg, så sitter jeg likevel igjen med en dyp takknemlighet.

Takknemlighet for fellesskapet.
For tilliten.
For åpenheten.
For det usagte som ble hørt.
For alt vi har fått erfare og se.
For forståelsen hjemmefra.
For hjelpen vi har fått, på store og små måter.

Jeg gleder meg til å komme hjem. Til å se alle igjen på norsk jord. Til det vanlige. Til hverdagen. Til kaffekoppen, luften, folkene mine, studioet, rytmen.

Og så kjenner jeg også, midt oppi alt dette, at jeg allerede gleder meg til å planlegge et nytt Thumbi Yoga & Refleksjonsretreat i samarbeid med Norsk Tur.

For ja – livet går ikke alltid etter planen. Men det går videre, og det finnes alltid en mening bak det som kan kjennes meningsløst ❤️